Original kilde: hanggliding.org
1) Termikk Kjennskap
Lag et mentalt bilde over termikkboblen. Termikken er svært likt bilde i læreboken. Observer røyken som stig opp fra en skorstein, eller se en hurtigfilm av skyer som utvikler seg for å se bevegelsene i den stigende luften. Termikken kan variere svært mye, fra svake til sterke, og fra smale til tjukke. Noen kan deformere seg etter vinden. Prøv å sammenlikn bildet ditt med erfaring.
 Når du nærmer deg en termikk, kan du forvente å finne ganske sterkt synk. Du kan finne vekslende løft og synk et par sekunder, deretter vil du finne løft.
I de fleste termikker vil det være en eller flere kjerner av ganske hurtig stigende luft, mens rundt vil det være stigende luft med mer moderat styrke.
For å finne løftet må du først SE ETTER DET. Det er vanlig at mange ligger i en termikk med for eksempel 1,5 - 2 m/s løft, mens det ligger en kjerne med 3 m/s rett ved.
Når du finner en termikk, må du ikke stoppe å skru med en gang du oppdager løft (Med mindre du er lavt eller det er en liten termikk, etc). Fortsett i stedet med å fly inn i termikken. Noen ganger vil den stigende luften løfte ene vingen, prøver å skyve deg bort. Ikke la dette skje! Sving mot den vingen som blir løftet. Alternativt vil nasen stige for deretter å falle hvis du flyr rett gjennom en "kjerne". Med en gang løftet avtar, må du begynne å svinge.
Forvent små krengejusteringer for hver runde for å være sentrert i i kjernen, og ofte store  justeringer hver 10. runde for å være i det beste løftet. Fugler sirkler skjelden i "perfekte" sirkler, fordi de allti leter etter bedre løft. Likeens bør du gjøre.
Hvis du har sirklet i en kjerne og faller ut av den, bør du ha en plan. Den beste er generelt å lete motvinds, siden du vanligvis faller ut på "baksiden" (se lærebok for forklarig). Deretter bør du lete medvinds.
 sist kan du søke sidevinds. Hvis det ikke er noe tegn etter termikken etter dette søket, bør du fortsette. Noen termikker har en "bunn" som du kan falle ut av, men å søke oppover er desverre intet valg!

Lag et søkemønster som et kløverblad. Start fra en sirkel i løft, søk i de fire mentale kvadrantene av kløverbladet, ett om gangen. Du gjør dette ved å forlenge sirklene dine. Dersom du etter hver "forlenget sirkel" ikke finner bedre løft, fortsett å søke i neste kvadrant. På denne måten holder du kontroll på løftet, mens du hele tiden leter etter bedre løft.

Generelt sett er termikken smalere og meir bobleformet, Aldri forlat løftet lavt. Ved mellomhøge høgder, vil termikken være videre og sterke kjerner vil forekomme. Mot toppen av termikken vil løftet avta, mens termikken vider seg ut.Ofte vil du møte på sterkere løft nær skybas (skysug).
På starten av dagen vil bobleaktig termikk dominere. "Klassisk termikk" sker i løpet av midten av  dagen, men kommer an på stedet. Som regel vil sterkest bakkeoppvarming (Og sterkest termikk) skje rundt 14:30 lokal tid. Mot sluten av dagen vil som regel termikken være svakere.
Turbulensen er som regel verst i løpet av midten av dagen, og ved skybas.

Termikk er generert av stigende luft. Luft blir stigende på grunn av at den har mindre tetthet enn den omringende lufta. Ulik oppvarming av bakken forårsaker ulik oppvarming av luftlaget over bakken. Den varmere lufta utvider seg og får mindre tetthet, og difor stiger den. Det som kan være overaskende er at luft med mer fuktighet, får også lufta til å stige. Dette fordi vanndamp er 5/8 så tett som luft. Generelt sett ser vi etter steder som vil være varmere og/eller ha mer fuktighet tilført som sannsynlige termikkkilder. Pass på at for mye fuktighet har en negativ effekt, mens litt fuktighet vil ha en veldig positiv effekt. Ein god måte å få følingen på dette, er å ta en tur å observere temperaturen - Hvis lufta føles varmere enn overflaten du går på, er dette sannsynligvis en god termikkkilde. Klassiske kilder består av mørk grunn, brente områder, veier, parkeringsplasser, etc. sand reflekterer varme,, og er difor en dårlig kilde.

Noen åkrer / pløyde jorder blir overaskende varm, mens andre er kjølige. Det mest sentrale poenget er å huske konseptet om ulik oppvarming - det du vil ha er en kontrast. Med kontrast menes her et område som blir varmt ved siden av, eller enda bedre omringet av kjølige områder. Utkanten av skoger, elvebredder, og  innsjøer / vann er alle potensielt gode. Områder som oppvarmes hurtig er gode i begynnelsen av dagen, mens områder som blir oppvarmet sakte kan være gode senere på dagen. For eksempel finner vi termikk over skoger mot slutten av dagen.

Bare fordi lufta er stigende garanterer ikke termikk. Akkurat som vannet kan henge i taket inntil en dråpe blir formet, kan lufta ligge på bakken. Før noe skjer må luften bli utløst.Ein god sammenlikning er å sjå for seg at bakken er taket i en sauna. Der du forventer at vannet skal dryppe kan du forvente at lufta skal stige. Praktisk sett, se etter høye punkt i terrenget. Dess flatere bakken er, dess mindre vesentlig er høye punkt. Toppen av fjellkammer er gode, men på flatland er trelinjer, hus og til og med ensomme telefonstolper kan være utløsere.

vind kompliserer bildet. stigende luft kan drive med vinden langs bakken til den blir utløst langt fra stedet den oppstod. I denne situasjon skrående termikk oppstår, og du vil få en tendens til å falle ut på baksiden av termikken med mindre du hele tiden sentrerer kjernen ved å fly motvinds. (Med hensyn til at termikken stiger ~1m/s kjappere enn deg, fordi når du stiger fra bakken, synker du alltid ned gjennom luften). Alternativt den innvendige turbulensen av bevegende masse av stigende luft kan få den til å utløses uavhengig av bakke objekter - i dette tilfellet vil termikken, kanskje være overaskende vertikal fordi opphavet beveger seg med vinden.

Vinden påvirker også termikkens natur. Sterk vind fremskynder termikkutløsning som resulterer i kortlivde termikker. Lufta i områder som er beskyttet mot vind, kan fortsette med å bli oppvarmet for lengre perioder før utløsning. Dette fører ofte til sterke leside termikker. Et plantet jorde kan holde på den varme luftmassen for lengre perioder, og kan bli bedre termikkprodusenter enn et pløyd jorde på vindfulle dager.

Erfaring viser oss at når vinden blåser vil termikken generelt sett være lengre medvinds, enn dei er brede, ofte med flere kjerner etterhverandre medvinds.

På de fleste dager vil termikkens natur være lik, selvfølgelig med mindre det er store forandringer i værforholdene.

2) Krenge Vinkel

Gode termikk piloter krenger nødvendigvis ikke mer eller mindre enn andre piloter. Det dei gjør er å krende vingen akkurat passe til å holde posisjonen i kjernen av termikken.

Regelen er ganske enkel. Kreng vingen nok til at den ligg i kjernen. Eksperiment. Mer krenging  -> bedre løft? -> fortsett å krenge vingen. Hvis mer krenging fører til dårligere løft, bør du lage svingene større.

Vi forventer små bobler nær bakken, så forvent å måtte krenge vingen mer for å holde deg i kjernen. Senere på dagen er termikken vanligvis bredere, så større svinger er vanligvis bedre på denne tiden.

Hvordan kan vi sentrere kjernen? Der er flere metoder, så her nevner jeg to. Standard metoden er å lage svingene mindre når løftet avtar (For å bringe vingen tilbbake i løftet så snart som mulig) og lage svingene større når løftet øker (for å fly i det beste løftet).

Den andre metoden er å fly inn i termikken, føle glideren reagerer med luften for deretter å krenge den når du treffer kjernen - mer om dette kommer etterpå.

3) Følelsen

Noen piloter har en bedre naturlig følelse enn andre, men ikke bli deprimert, det er nokså enkelt rett frem.

 Ettersom du velger ut variometre bør du tenke litt etter. Selvsagt er noen kjappere og mer sensitive enn andre, men som et verktøy for  å sentrere en termikk er de generelt sett elendige. Det er selvsagt sant at noen få er bra, men generelt sett er de fleste dårlige til dette formålet.

I en stor klynge under et mesterskap vil du se piloter som sirkler rundt mange forskjellige punkt. Hvorfor er det slik? Alle kan ikke være i kjernen. Faktaet om at noen piloter klatrer kjappere enn andre beviser poenget. Disse essensielle sirklene er et resultat fra det jeg tror er en total overavhengighet av variometeret kombinert med denne standard metoden for å sentrere en termikkboble som er beskrevet over.

Okay, her er det som skjer. Se for deg en pilot som flyr i en rett linje med 36kmt / 10ms rett gjennom en kjerne i en termikk. Det vil ta vingen 9 sekunder å fly gjennom en termikk med 90m diameter. La oss seie at denne termikken har en 30m eller 3 sekunder stor kjerne. Glideren entrer termikken og begynner å stige. etter om lag 2 sekunder har glideren steget så lenge at variometeret registrerer stiget, og begynner å pipe. Militære studier viser at det vil ta 1 sekund for piloten å "behandle" denne informasjonen, og imens har glideren entret kjernen. Enda 2+1 sekund fosinkelse mens glideren akkselrerer/ trykkforandring / piloten registrerer forandringen. Akkurat da piloten registrerer at han er i kjernen, er han egentlig på vei ut av kjernen. Ved bruk av klassisk teori vil piloten krenge vngen når han noterer at variometeret indikerer en nedgang i løftet. Dette skjer 2+1 sekunder senere, akkurat når glideren flyr ut av løftet. Piloten svinger glideren som tar ca 2 sekunder på grunn av gliderens respons. ved sette stadiet er piloten faktisk 20 meter forbi hele termikken!!! Du kan fortsette denne beskrivelsen, men poenget er dette:

"Den klassiske metoden for å sentrere en termikk vil bare fungere hvis det ikke er noe forsinkelse i variometer responsen, pilot responsen, og glider responsen."  

Nå kommer vi til hemmeligheten med å skru termikk - synliggjøring og følelse.

Poeng 1 akseleometer.

Alle sammen er utstyrt med et svært godt og sensitivt akseleometer som er perfekt for å skru termikk når vi kan beherske  dens styrke og begrensninger. Vi kan føle små akselerasjoner men ikke føle noe som helst når akselerasjonen reduseres, og vi beveger oss med en konstant hastighet. Vår erfaring i en bil og i en heis viser oss dette. Vi føler den innledende akselerasjonen, men når vi beveger oss i konstant hastighet, føler vi ingenting inntil vi føler nedbremsingen når farten avtar. Vårt akselerometer er perfekt til å skru termikk.

Vår andre nøkkel er vår evne til å synliggjøre ting. Akkurat som vi kan bygge oss et mentalt bilde av et mørkt rom ved å vandre rundt og støte bort i ting og tang, kan vi bygge ogg et slikt bilde av den usynlige luftstrømningene ved å fly rundt og støte bort i dem.

Her er hvordan det kan gjøres. Se for deg vår pilot igjen. Det øyeblikket han entrer termikken, vil han merke en akselrasjon. Det øyeblikket han entrer kjernen bruker han alle sansene sine til å notere det sterke løftet som forårsaker en sterk akselrasjon kombinert med en tendens for gliderens nese til å piche opp signaliserer til hjernen KJERNE!!! 1 sekunds forsinkelse hos piloten vil seie at han fremdeles er i kjernen når han begynner å svinge. To sekunder senere er glideren i sving, men denne gang er han fremdeles i termikken.

Så langt så godt men vi vil fremdeles være plaget av problemene som er forårsakter av pilot respons forsinkelse og glider respons forsinkelse. her er det synliggjørelsen tar over. Piloten må nå lage seg et mentalt bilde av termikken, hvor han er, hvor han flyr, og hvordan han skal kunne sentrere sirklene i kjernen. Ved hver sirkel vil mer informasjon lagt til hans mentale bilde inntil det blir så enkelt å sentrere kjernen så det er å kjøre i en rundkjøring. For enkelthetens skyld, la oss seie at du flyr sør når du føler at du flyr ut av kjernen. Okay du tror at kjernen er mere nord for deg, så etter en 180 graders sving retter du ut svingen og flyr lengre nord for et par sekunder før du gjenopptar sirkelen. Du sirkler nå lengre nord og skal være nærmere kjernen.

Nå kommer vi til foredlingen. Den første forbedringen er denne. Piloten treffer kjernen og bruker 1 skund på å "foredle" informasjonen. Ved å kjenne til at glideren bruker 2 sekunder på å svinge, starter han svingen umiddelbart - nå svinger han i kjernen, kansje ikke helt sentrert, men hvertfall nesten.

Den andre forbedringen er å bruke glideren som en forlengelse av kroppen, som den egentlig er. Akkurat som du kan føle at noen kommer å skubber i deg, kan du føle at termikken prøver å skubbe glideren. Men hvordan kan du fortelle forskjellen om vingetippen blir løftet, eller om den andre vingen faller, uansett vil begge deler føre til en "roll" i samme retning?! Løft vil føre til en akselrasjon oppover, som fører til at nesen blir løftet opp og den roller over til en side på grunn av at vingen blir løftet oppover. synk eller mindre synk (relativt synk) vil føre til akselrasjon nedover (fallende følelse), medfører at gliderens nese faller nedover og roller over til en sinde på grunn av at ene vingen faller/dropper.  Uansett om den ene vingen løftes eller den andre vingen faller har liten betydning - hvorfor? Fordi vingen svinger bort fra der du vil fly! Vær din egen sjef. Ikke bli sugd inn i synk eller bli spyttet bort fra løft.

Den neste forbedringen er hastighets kontroll. Lav hastighet i løft, og høy hastighet i synk. Dette gjelder i termikk også. Noen ganger kan kjernen være sor liten til å sirkle i. Noen ganger kan forholdene gjøre at det ikke er noen termikk bobler som varer i lengre tidsperioder. Vi kan maksimere tiden i løftet ved å redusere hastigheten så mye som mulig så fort vi føler løft. Våre glidere gjør det enkelt for oss når nesen pitcher opp automatisk. Ikke stritt imot, slapp av og la den slakke av hastigheten (Det kommer selvsagt an på hastighet og høyde). Stall? Okay skyv litt mindre neste gang. Du vil bli overasket over hvor mye du kan skyve når du ligger i en skarp sving i en termikk kjerne. Sørg for at du har nok høyde slik at du kan komme deg ut av en uplanlagt steil før du begynner med eksperimenter.

Så hvilken rolle spiller variometeret? Når vi er godt sentrert vil den pipe i lystige toner som er svært bra fordi vi nå vil få begrenset feedback fra andre kilder. Den vil også fortelle oss at vi ikke er sentrert ved å gi oss varierende løftstyrke.

Søke mønster

Det er flere grunner til at et søkemønster er nyttig.

1 Når du er lavt, desperat og i marginalt løft
2 Når du måtte mistet kjernen
3 Når du til og med er i en kjerne, for å effektivt lete etter enda   .  bedre løft.

Du kan sikkert situasjonen. Glir, glir og glir. Lavere, lavere og lavere. Endelig finner du noen humper og finner en brukbar boble. Du er lavt og har ikke råd til å gjøre for mange feil ellers vil du være på bakken. Dess svakere løft, dess bedre må du fly. Med en gang du har funet løftet vil du ikke miste det, riktig? Men la oss si at du bare har funnet null synk, eller verre 0,5m/s synk. Du trenger noe bedre, men du vil ikke miste det du har funnet. Etter noen sirkler for å etablere deg selv er det på tide å gå på jakt. Klart det ser ut som om noen piloter vet hvilken vei de skal fly, men for oss dødlige piloter er et søkemønster den mest naturlige måren å finne løft.

Det essensielle av en søkemønster teknikk er at du ikke mister sporet av ditt kjente løftområde du vedlikeholder kontakten med dette kjente løftet ved å konsentrere ditt søkemønster rundt det. Se for deg at løftet er plassert i et veikryss av to "mentale" veier De fire mentale veiene som fører bort fra veikrysset representerer dine søkeretninger. Det du skal gjøre er å utforske litt av hver vei som fører bort fra veikrysset. Hvis du utforsker litt ned ene "veien" uten å finne noe bedre løft, returnerer du tilbake til veikrysset, kanskje sirkler litt før du prøver en annen av veiene. Hvis du finner bedre løft gjenta søkemønsteret ut fra dette nye området av bedre løft til å søke fra.

Typisk ved lav høyde kan "høydesparing" foregå noelunde slik: Først treffer du på noen humper av vekslende synk og løft. Sving med en gang du kan føle noe solid løft (Bruk akselerometeret hovedsaklig fremfor variometeret). Spar krefter i løpet av en sirkel eller to mens du beveger deg mot det beste løftet som er lokalisert ved akselrasjon oppover (ikke det samme som den beste vario responsen på grunn av forsinkelsen i variometeret). Sjekk variometeret av og til for å se hvordan det går. La hjerte banke som normalt hvis gjenomsnittet viser positive nummer, men ikke somle hvis du bare har oppnådd 0.5 m/s synk. Flat ut sirkelen og fly i en retning (la oss si nord) for omlag 3 sekunder deretter tar du en 180 grader og flyr 3 sekunder sørover for omlag 3 sekunder for deretter å gjenoppta dine originale sirkler. Du har nå utforsket ~30 meter nordover foor ditt kjente løft. Den samme prosedyren kan brukes til å utforske de tre andre hovedretningene (S.E.W.). Du kan utforske større eller mindre distanser ved å variere tiden du flyr rett frem. Beregnet at du flyr like mange sekunder frem og tilbake og snur i akkurat 180 grader skal ikke miste området med kjent løft. Din søke distanse bør være i samsvar med den forventet størrelsen på termikken denne gjeldende dagen, på det lokale stedet, og i den gjeldende høyden. Noen ganger er det rett og slett ikke noe bedre løft i nærheten. Hvis det ser ut til at du allerede er i det beste løftet, er tålmodighet kravet, og endeløs søking vil bare føre til at du mister høyde. Difor må du bruke denne teknikken med forsiktighet.

Når du virkelig er lavt, kan retningen til den første søket være kritisk siden du simpelthen ikke har nok høyde til å utforske langt. Typisk vil denne retningen være enten:

1 En fortsettelse på retningen som du fløy når du først fant det     .  kjente løftet på den basis at du er desperat og sannsynligvis     .  startet å svinge før du kom skikkelig inn i termikken.
2 Mot en vinge som har en tendens til å løfte seg eller andre        .  områder du kan føle løft.
3 Mot sirklende fugler, løv etc.
4 Mot noen termikkutløser områder som trelinjer etc.
5 Motvinds siden vi ofte faller ut på baksiden av termikken
6 According to the formula:

Turn Direction (in degrees magnetic)= [Dry adiabatic lapse rate + altitude (in feet) - barometric pressure (in hectopascals) / 3 *log (# fairies dancing on head of pin in local area)] + RND(n=360)

 

Fordelene ved å bruke disse søke teknikkene i marginale forhold er:

1 For å forbedre sjansene til å finne bedre løft.
2 For å minimere tiden det tar for å finne bedre løft.
3 For å minimere høydetap og derfor å minimere sjangsen for å   .  måtte lande.

Et søkemønster er den mest effektive måten å spare høyde på.
 Det er også en logisk måte å søke etter tapte kjerner eller å lete etter bedre løft i en termikk. Du finner kjerrnen mye oftere hvis du leter etter den. Det er større sjanse for at du ikke mister kjernen i en termikk hvis du utfører et logisk søkemønster i stedet for å fly i "hytt og pine" mens du håper på det beste.

hvis vi ser på lang distanse XC er det i hoveddel en  klatre konkuranse. Det er selvsagt viktigt å kunne fly fort mellom termikkene, men de kjappeste pilotene  er blandt de beste til å skru termikk.

hvis du har muligheten til å se på noen av de beste HG pilotene fly, som Tomas Suchanek og Manfred Rhumer vil du kunne se at de hele tiden utforsker termikkene for å lete etter bedre løft.

Forfatter: James Freeman 10/1999

 Original kilde: hanggliding.org

cbparser BB code is on
Smilies are on
[IMG] is allowed
HTML tags are on
Profanity is not allowed